Av Torill Moseng, veterinær og president i Den norske veterinærforening

Norge fikk sin første dyrevernlov i 1938. Dagens dyrevelferdslov pålegger oss å behandle dyr godt og å beskytte dem mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Hvordan vi behandler dyrene handler også om tradisjon, kultur, etikk, velstand og ikke minst kunnskap om dyrehold. Den engelske Brambellkommisjonen har utredet de fem friheter for dyr. Dette er grunnleggende begreper om god dyrevelferd: Frihet fra sult, tørst og feilernæring; frihet fra fysisk ubehag; frihet fra smerte, sykdom og skade; frihet til å utøve normal atferd og frihet fra frykt og stress. Noen ganger ser vi dessverre at økonomiske hensyn utfordrer hva vi synes er akseptabel dyrevelferd.

Kan ikke si fra selv

Veterinærer er i kraft av sitt yrke opptatt av at dyr skal behandles godt. Veterinærer er dyrenes talsperson og skal ifølge Lov om dyrehelsepersonell bidra til både god dyrehelse og forsvarlig dyrevern. Dyrene kan ikke si fra selv og derfor er deres rett til å bli godt behandlet sikret gjennom flere lovbestemmelser.

Dyrehold har mange forskjellige formål: matproduksjon, selskapsdyr, underholdning og ulike sportsgrener. Mange dyr er rett og slett toppidrettsutøvere slik som trekkhunder, ridehester og trav-/galopphester. I disse idrettene er det ekstra viktig å passe på at økonomisk vinning aldri trumfer hensynet til god dyrevelferd. Igjen må vi ikke glemme at dyrene ikke kan si fra.

Sammenligner vi våre firbente toppidrettsutøvere med mennesker er det en vesentlig forskjell: Når Marit Bjørgen får en vond fot kan hun styre unna trening som belaster denne foten ekstra, selv om hun har tatt smertestillende og føler seg bedre. Hestene våre har ingen mulighet til å gjøre det samme. Strenge dopingregler og veterinærer som passer på at kun friske dyr uten medisiner får starte, er dyrenes sikkerhetsnett. En hest som får smertelindrende medisiner kan risikere å skade seg ytterligere, eller i verste fall bli presset så voldsomt at det ender fatalt. Dramatiske bilder av hester som stuper under løp gjør sterkt inntrykk.

Avler på utseende

Kunnskap om dyrevelferd, helse, dyrenes smerteutrykk og reaksjonsmønster er som nevnt innledningsvis avgjørende for å sikre våre dyrs velferd. Det er derfor trist å se utviklingen både nasjonalt og internasjonalt de senere årene, med ekstrem avl innenfor visse hunde- og katteraser. Dyrevelferdsloven sier klart og tydelig at man skal avle på dyr som er psykisk og fysisk friske.

Avl må også knyttes til god funksjon. Det vil for eksempel si at funksjonen til nesen skal være god, altså at den virker som den skal, og at dyret får puste og snuse uhindret. Faktum er dessverre at mange rasehunder og rasekatter hver eneste dag blir født til et liv med store pustevansker fordi de er avlet mest på utseende og ikke på funksjon. Disse «kort nese, rundt hode»-hundene ligner mer på oss mennesker, og har i tillegg ofte et veldig godt gemytt. Ikke rart de blir populære! Det er ikke lett å være dyrlegen som skal si til eier og oppdretter at denne søte, snille og gode hunden eller katten ikke bør avles på fordi den sjarmerende snorke- eller snufselyden faktisk er et tegn på manglende lufttilgang.

Behov for kunnskap

Det finnes mange andre eksempler på ekstrem avl. For korte ben, for lavt kryss, for trang hodeskalle som gjør at bløtvevet i hjernen ikke passer innenfor hodets omkrets eller at drenasjen i nervesystemet ikke fungerer godt nok - eksemplene er mange. Det etiske og moralske ansvaret vi veterinærer har for å stå opp og si stopp er svært viktig. I 2017 skrev 1700 norske dyrleger under på et opprop om at ekstrem avl som gir store helseplager må stoppes.

Jeg tror ingen ønsker at dyrene de har skal ha det vondt. De aller fleste av oss ønsker hverken å plage dyr, eller å påføre dyr unødvendig lidelse, stress og helseplager. Det er viktig at vi alle jobber sammen for å ta tak i utfordringene og forholde oss til de etiske dilemmaene

Kunnskap og informasjon om god dyrevelferd og sunn anatomi som ikke ødelegger funksjon må nå frem til alle som har med dyr å gjøre. Det gjelder dyreeiere, oppdrettere, myndigheter, reklamebransjen og veterinærer. Økonomisk gevinst og våre egne følelser må ikke veie tyngre enn livskvaliteten til dyrene vi er så glade i.