Hva kan du gjøre?

  • Mistenker du at et dyr er hjemløst eller har kommet seg bort hjemmefra, ta kontakt med en av våre lokalavdelinger på www.dyrebeskyttelsen.no/lokalavdelinger. Det finnes også mange grupper på Facebook hvor man kan lage et innlegg om dyret for å spore opp eier. På Dyrebar.no kan du lage en funnet/savnet-annonse.
  • Kastrer din katt/kanin for å forhindre uønskede avkom. ID-merk familiedyret, slik at du kan spores opp hvis dyret skulle forsvinne hjemmefra.
  • Planlegg nøye og undersøk om du har tid, økonomi og mulighet, før du går til anskaffelse av et dyr.
  • Ønsker du å gå til anskaffelse av et familiedyr, kan du sjekke med organisasjoner som jobber med omplassering av dyr. Det finnes mange flotte dyr som trenger et nytt hjem, og man trenger ikke alltid å gå til en oppdretter. Ved å adoptere et familiedyr fra ett av våre hjelpesentre, får du et familiemedlem som har gjennomgått helsesjekk, fått vaksiner, blitt ID-merket og kastrert (hvis katten er gammel nok).

Av Annette Bjørndalen Søreide, kommunikasjonsrådgiver Dyrebeskyttelsen Norge.

Det er ansvarsfraskrivelse hos mennesker som gjør dyr hjemløse. Mange mennesker skaffer seg dyr på impuls og ønsker senere å kvitte seg med familiemedlemmet når det blir for mye styr. Mens noen er flinke til å finne nye, passende eiere til sitt dyr, er det dessverre altfor mange tilfeller av mennesker som ukritisk gir dem bort, eller regelrett overlater dyret til seg selv.

Hvert år redder Dyrebeskyttelsen Norges frivillige dyr fra blant annet grøftekanter og søppeldunker. Noen ganger rekker vi ikke frem i tide og dyrene er døde eller må avlives grunnet skader og sykdommer.

Øker hvert år

Selv om mye bra har skjedd på dyrevelferdsfronten, ser det likevel ut til at hjemløse dyr forblir et evigvarende problem. I 2016 hjalp Dyrebeskyttelsen Norge 5772 hjemløse dyr. Dette er dyr som har kommet seg bort hjemmefra, blitt dumpet, eller blitt født utendørs av en allerede hjemløs mor. Noen mennesker tar også til seg kattunger den tiden de ferierer på hytta, og etterlater katten til seg selv når ferien er over. Antall hjemløse dyr som Dyrebeskyttelsen Norge har hjulpet øker med hvert år og har nesten fordoblet seg siden 2009, da tallet lå på cirka 3400 hjemløse dyr.

Dyrebeskyttelsen Norge har 30 lokalavdelinger fordelt utover landet. Flere av disse har hjelpesentre til å ta inn dyr i nød, mens mindre lokalavdelinger er avhengige av fosterhjem som åpner sine hjem for dyr som trenger hjelp. Felles for de alle er at de opplever et stort press i forbindelse med ferieavviklingen hvert år. Allerede nå melder flere lokalavdelinger at de har sprengt kapasitet, og det må prioriteres hardt mellom dyrene som kan komme inn for å få hjelp. En god del av lokalavdelingene opplever dessverre også ubehageligheter og trusler fordi de ikke har kapasitet til å ta inn dyr som folk vil kvitte seg med.

Katter er mindreverdige

Over 90 prosent av dyrene som får hjelp av Dyrebeskyttelsen Norge er katt. Sammenlignet med hunder har dessverre katten en lavere status i samfunnet, med det resultat at de er mer utsatt for vold og hjemløshet. Det er flere årsaker til dette, men én viktig faktor er at katter ofte er en gratisvare.

Dyrebeskyttelsen Norge arbeider aktivt for å øke kattens status i Norge. Ett av våre viktigste tiltak for å øke statusen til kattene i landet er gjennom holdningsendrende arbeid. Alle som adopterer en katt (eller andre dyr) gjennom Dyrebeskyttelsen Norge, må betale et adopsjonsgebyr. Denne avgiften skal dekke noen av utgiftene organisasjonen har i forbindelse med blant annet kastrering, ID-merking og vaksinering. Avgiften er også til for å markere at en katt ikke er gratis – hverken å skaffe seg eller å holde. Dyrebeskyttelsen Norge arbeider aktivt for å redusere bruk og kast mentaliteten en del mennesker har til katter i dag.

Leser seg ikke opp

Det finnes mange myter og misforståelser rundt dyr. Én vanlig myte rundt familiedyr er at hunnkatter ikke må kastreres før etter den har fått et kull. Denne myten er utdatert for lengst og det finnes ingen forskning som kan underbygge påstanden. Dyrebeskyttelsen Norge anbefaler at alle katter som skal gå ute, kastreres så fort de er gamle nok til dette. Alle katter som adopteres ifra organisasjonen, kommer allerede ferdig kastrert, så fremst katten er gammel nok ved overtakelse.

Dyrs forventede levealder er heller ikke noe alle er fullt klar over, før de går til anskaffelse av et dyr. Kaniner kan bli så gamle som 12 år, marsvin 15 år og chinchillaer så gamle som 30 år. Man skal også være obs på at ulike raser, eksempelvis hunderaser, har ulik forventet levealder.

Et familiemedlem

Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger (Lov om dyrevelferd, § 3).

Dyrebeskyttelsen Norge unngår bevisst betegnelsen «kjæledyr» når vi snakker om dyr man finner i husholdningen. Årsaken til dette er at det er naturlig at eksempelvis katten, hunden eller kaninen blir ansett som et familiemedlem. Derfor bruker vi heller betegnelsen «familiedyr» når vi omtaler disse dyrene. Våre familiedyr har blitt domestisert over såpass lang tid at de er avhengige av oss mennesker. Dyret er en del av familien og ikke noe vi bare kan kaste fra oss, eller forlate, den dagen vi går lei. Ved å gjøre et familiedyr hjemløst, utsetter du dyret for en usikker fremtid.

Planlegg nøye

Å gå til anskaffelse av et familiedyr skal være en nøye gjennomtenkt handling. Man bør spørre seg selv om man har tid, økonomi og mulighet, før man skaffer seg dyr. Mange dyr ender opp hjemløse fordi vi mennesker ikke har tenkt godt nok igjennom hva det innebærer av ansvar.

Dyrebeskyttelsen Norge mener at det å gi bort dyr i gave ikke er en god idé. Hvis ikke mottaker har planlagt og tenkt nøye over anskaffelsen av et dyr, risikerer man at dyret blir omplassert, dumpet eller avlivet.

Ifølge dyrevelferdsloven er det ikke lov for barn under 16 år å ha egenansvar for dyr. Mange barn får et dyr, som eksempelvis en hamster, kanin, marsvin eller annet «burdyr». Disse risikerer å etterlates til en ensom tilværelse inne på barnerommet. Selv om det er sunt for barn å vokse opp med dyr, skal de ikke ha ansvar for dyr som tas inn i husholdningen. Husk at det alltid skal være de voksne som er ansvarlig for at dyret får riktig stell, mat, oppfølging og omsorg for å kunne leve et godt liv.